Dikt skrevet av Terje Hoel
og fremført på en "Jegeraften"
En konges fall
Det stunder mot kalde høstmorgener
hvor tåkedott'n svøper skogsmyra,
en trollsk stemning brer seg utover
landskapet.
På en stubbe sitter en grå, vadmelsskikkelse,
i hånda har han en knutekopp,
gulbrun av kaffe og snus.
Han befinner seg i en øredøvende stillhet,
hans hjertebanken løper løpsk,
jaktfeber'n slår han halvt i svime!
En kvist knekker,
han må blunke,
jegerblikket klarner,
Han sier stille inne i seg
"Der er’n!"
Den gulbrune knutekoppen
kastes i lyngen med den siste kaldkaffe skvett'n.
Børsa hives mot skuldra,
øye fokuseres inn i kikkert'n,
han må blunke igjen.
Det er da Skogens Konge,
trer fram i silhuett.
Hans siste dampende åndedrag,
blander seg med tåkedott'n.
Jegerblikke sikter inn.
Pekefinger’n trekker av!
Skuddet vekker resten av skogsdyra.
- En kongen har falt!
De andre vadmelsgutta
trer frem fra trollskogen.
Skytter’n får velfortjent klapp på skuldra.
"Kvot’n e fylt!"
_______________________________
Jakttid
Gubben har fått jaktfeber'n.
Mens dama får "løpetid".
Hun sitter på puben
å speider etter mannebein
på "rypejakt"
De går ikke i vadmel,
men silkedress.
De flår ikke skinnet,
men stryker hundyret
over huden
med myke fingertupper.